Angelina Lied Rimehaug

Da jeg hadde det aller verst, med sterke smerter og store plager, opplevde jeg ikke å bli hørt eller tatt på alvor. Legen sa at jeg innbilte meg symptomene fordi jeg var redd, men det stemte ikke. Jeg trengte hjelp til å finne årsaken til plagene og en løsning som kunne gjøre at jeg fungerte igjen.
I stedet følte jeg meg avvist og overlatt til meg selv, til tross for at jeg ikke var i stand til å jobbe. Opplevelsen gjorde at jeg begynte å tvile på meg selv og presset meg gjennom smertene, noe som bare gjorde helsen min verre.

Jeg oppsøkte legetime i en svært vanskelig periode, tydelig preget og med et sterkt behov for å snakke med noen. I stedet for å bli møtt med forståelse, opplevde jeg en nedlatende og lite empatisk holdning fra legen.

Jeg fikk blant annet høre: «Du som har utdanning, tror du kommer til å få hjelp i spesialisthelsetjenesten?». Dette opplevdes som både fordomsfullt og uprofesjonelt. Videre ble jeg sammenlignet med andre som «har det verre», og henvist videre på en måte som fremsto avvisende snarere enn støttende.

Jeg forlot timen med en sterk følelse av å ikke bli sett, ikke bli tatt på alvor, og i praksis bli avvist. En slik tilnærming fra en fastlege er etter min mening kritikkverdig, og kan bidra til at pasienter vegrer seg for å oppsøke hjelp.

I en tid hvor psykisk helse er et stort samfunnsproblem, er det særlig alvorlig at pasienter ikke blir møtt med grunnleggende respekt og empati når de ber om hjelp på sitt mest sårbare.

Når det er sagt har jeg enkelte ganger, når det har vært somatiske problemstillinger, blitt tatt på alvor. Veldig varierende fra time til time hvordan du blir møtt.

Angelina fremstår som veldig varm og snill når man snakker med henne og tar somatiske problemer på alvor enten via henvisninger eller tips til reseptfrie tiltak, men når man kommer med ting som kan være psykisk, er det svært liten forståelse. Hadde sterke symptomer på utbrenthet og fikk tilslutt diagnose av privat psykolog, men ingen tiltak fra fastlege, var tilbakeholden på sykemelding, enda jeg aldri etterspør det eller ønsker det, så ligger ikke i min historikk.
Jeg kommer til å bytte fastlege.

Kom til henne da jeg lenge har følt på utbrenthet, og ønsket hjelp før jeg «gikk på veggen» men alt jeg fikk høre var at det var «min egen skyld» at jeg var utbrent, og at jeg kunne ta en ulønnet velferdspermisjon for å komme meg til hektene igjen. NULL empati, ingen ønske om å hjelpe meg. Ikke en gang et spørsmål om jeg kanskje trengte noen å snakke med. Første gangen jeg har følt meg værre etter et legebesøk. STYR UNNA! Første og siste gang jeg besøker denne legen!